En snart 2000årig tradisjon
Da Jesus ved den siste nattverd under takksigelse hadde gitt sitt legeme og blod som brød og vin til sine disipler, sa han: ”Gjør dette til minne om meg” (Luk 22,19, 1 Kor 11,24). Siden Kirkens allerførste tid har feiringen av messen derfor stått helt sentralt, slik det står i Apostlenes Gjerninger: ”hjemme i husene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og i hjertets oppriktighet” (2, 46).
I året 304, under keiser Diocletians forfølgelser av de kristne, var det under dødsstraff forbudt å komme sammen for å feire messen. I en nordafrikansk by ble 49 kristne grepet på fersk gjerning under feiringen i et privat hus og ført for keiserens stedlige representant, prokonsul Anulinus. På spørsmålet om hvorfor de hadde gjort det som var forbudt og medførte dødsstraff, svarte Emeritus på alles vegne ”sine dominico non possumus”; det betyr: uten å komme sammen få å feire messe på Herrens dag kan vi ikke leve. Alle ble torturert og henrettet. Men de levde i tillit til Jesu ord og feiret i takknemlighet han som hadde sagt: Den som tror på meg skal leve om han enn dør, og et annet sted: den som mister sitt liv for min skyld skal vinne livet.
Siden den aller første tid har Kirken altså feiret messen, eller ”eukaristi”, det greske ordet for takksigelse. For det er med stor glede at vi i hver messe, hver enkelt av oss - men først og fremst som fellesskap av troende - jubler vår takk til Faderen som har skapt oss og vil at alle blir frelst, til Sønnen som døde og oppsto for oss, og til Helligånden som fyller våre hjerter, slik at vi som Guds folk kan vandre ut av mørket og inn i hans underfulle lys.
Selv om messens former har skiftet noe i løpet av snart 2000 år, er den i dag i alt vesentlig lik urkirkens eukaristifeiring. Fra begynnelsen sprang dens form naturlig nok ut av den jødiske tradisjon, idet feiringen var satt sammen av bønner, lovsanger, lesninger fra skriften, med nattverden som det absolutte høydepunktet. Den første trykte bok som ble til på norsk initiativ var for øvrig nettopp messeboken: erkebispedømmet Trondheims missale for hele Norge, trykket i Paris 1519.
En virkelighet der Kristus er hovedpersonen
Liturgien er i slekt med teatret. Den finner sted for menighetens øyne – som ganske visst ikke er et passivt publikum, men aktivt med-bedende og medfeirende. Et skuespill fremstiller en virkelighet, men liturgien er en virkelighet som utspiller seg. Likevel har den elementer felles med skuespillet: den er synlig og har aktører, liturger, tekster og dialoger, gester og rekvisitter. Den er form og innhold i ett, men den forløper i bunden form, ikke som et realistisk skuespill. Alt er stilisert, har stil. Røkelse, klokker og lys bidrar til å gjøre handlingen uttrykks- og betydningsfull. Slik er det når evangelieboken bæres inn omgitt av lys og så blir tilrøket, og slik er det når klokkene ringer og røkelseskarrene svinges i selve forvandlingsøyeblikket, når presten løfter brødet (hostien) i været for alles øyne. På slike måter hylles Vår Herre Jesus Kristus som kommer midt iblant oss i Ordet og i Offeret.
Messefeiringen har altså i en viss forstand trekk som kunne tilhørt et guddommelig skuespill. Den er alltid er det samme, men også alltid ny. I den ihukommes Jesu Kristi korsoffer på en slik måte at det igjen blir nærværende og virksomt, men uten at det gjentas. Korsofferet gjøres nærværende igjen, men nå som et ublodig offer, messeofferet, gjentatt av presten som handler in persona Christi, dvs. trer i Kristi sted. I forvandlingsøyeblikket forvandles nattverdelementene, brød og vin, til å virkelig å være Jesu legeme og blod – ikke symbolsk eller som et tegn, men som virkelighet. Brødet er virkelig Jesu legeme (men skjult av brødets ytre kjennetegn: smak, vekt, konsistens osv.), og vinen er på samme måte virkelig Jesu blod.
Det er alltid Kristus som handler i sin Kirke. Derfor sier vi at Kirken er grunnleggende sakramental. I sakramentet, nådemidlet, er Kristus selv den egentlige handlende, og den som forvalter sakramentene handler in persona Christi. Presten handler ikke bare på Kristi vegne, men i det øyeblikk forvandlingen skjer er han Kristus selv. Slik Jesu legeme er virkelig nok, men skjult i brød og vin, slik er han selv skjult i presten. Midt i Kirken, til alle tider, handler Kristus som Kirke, som det sakramentale nærværet han etterlot seg etter oppstandelsen. Kirken selv lever in persona Christi for å føre videre hans frelsesverk. Og i dette verket er menighetens høymesse søndag morgen helt sentral, Kristi virksomme nærvær er helt avgjørende, ”for uten kan vi ikke leve”.
Troen mellom fortid og fremtid i messens nå
Derfor er det å gå til messe om søndagen helt grunnleggende for en katolikk. Kirken taler om ”messeplikt”, dvs. at det er det vi skylder Vår Herre som ga seg selv for oss og kommer til oss igjen i hver messe, og det vi skylder fellesskapet av troende, Guds folk, dvs. Kirken. Praksis er ikke noe utvendig, mens fromheten er innvendig og den som teller. De to smelter sammen og blir to sider av samme sak, omtrent som tro og gjerninger.
På samme måte smelter fortid og fremtid sammen i ett liturgisk NÅ under messen. Erindring er i bibelsk forstand ikke å minnes noe fjernt, men å gjøre det nærværende og aktivt. Slik minnes Kirken sin Herre og Brudgom og hans verk i liturgien. Og den minnes frelsesverket, alle avdøde, alle sjeler og alle helgener, slik at levende og døde er bundet sammen i Kristus. Med forventning ser Kirken dessuten frem til Kristi gjenkomst og det evige liv. All historie er frelseshistorie, Guds folk på vandring med sin Gud - som Israel bak ildstøtten. En pilegrimsferd over jorden og gjennom alle tider inntil verdens ende. I den hellige messe blir det tydelig at vi bærer alt dette med oss. Vi er ikke på vei bort fra Kristus, som døde omkring år 30 og som vi nå forsøker å huske best mulig. Nei, vi er på vei mot ham, Den Oppstandne Herre. Messen er erindringen om hans kjærlighet, erfaringen av hans nærvær og forventningen om det endelige møtet i tidens fylde.
Under messen er alteret det absolutte sentrum. Det er et symbol på Kristus selv og tegnet på de troendes enhet i Kristus. Det er et offersted og et bord - kirkerommets og messens sentrum. På alteret frembæres offeret til vår frelse, og om dette bordet samles menigheten som Kirke, et hellig folk, et kongelig folk av prester og profeter, Guds eget folk. Således vises alteret stor ære, det kysses av de geistlige og det tilrøkes med røkelse. Omkring alterbordet gis de troende en forsmak på det himmelske gjestebud i Guds uutsigelige nærvær – nettopp ved å minnes hans død på korset for oss. Derfor sier folket med én røst umiddelbart etter forvandlingen: ”Din død forkynner vi Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer”.
Messens gang
Om en av de prestene som Hellig Olav for rundt 1000 år siden hadde i sitt følge i dag kom inn i en katolsk høymesse i Norge, ville han nok kjenne seg igjen; særlig hvis den ble feiret på latin - og dersom presten brukte den første nattverdbønnen som er den romerske kanon. Siden det andre Vatikankonsil (1962-65) og det nye missalet som kom i 1970, blir messen i alt vesentlig feiret på morsmålet med presten vendt mot menigheten. Det finnes siden 1970 ytterligere tre varianter av kanon, dvs. messens helt sentrale del. Selve innstiftelsesordene er selvsagt alltid de samme. I Bergen synges flere av de faste messetekstene nokså ofte på latin.
Høymessen feires (celebreres) av en prest (celebrant), i hvert fall i Bergen gjerne assistert av en diakon. Undertiden feirer flere prester av ulike årsaker messen sammen med celebranten, de er da koncelebranter. Under messen utfører ministranter ulike praktisk-liturgiske oppgaver, og lekfolket deltar ved at dets representant leser to lesninger fra henholdsvis GT og NT. Om nødvendig hjelper angjeldende også med å dele ut kommunion.
Nå er det imidlertid ikke slik at lekfolket bare deltar gjennom en representant, men ellers nokså passivt overværer en liturgisk forstilling. Nei, Kirken har især siden Vaticanum II lagt stor vekt på at folket, Guds folk, dvs. menigheten, ikke overværer en feiring, men er aktivt deltakende - med-feirende. Med Kristus som sentrum og ledet av hovedcelebranten står vi altså alle omkring alteret som med-feirende, med-troende, med-mennesker, ett folk. Vi forenes nettopp ved å ha blikket rettet mot det samme, mot Ham, Kristus, og de mysterier som han har gitt sin Kirke i oppdrag å feire inntil han selv kommer igjen.
Det finnes bønner og tekster som er forskjellige fra søndag til søndag, og fra fest til fest, men en rekke tekster er også alltid de samme. Disse synges som regel av kor og menighet. Det gjelder først og fremst Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Fadervår og Agnus Dei. I tillegg kommer salmene som naturligvis skifter alt etter den liturgiske tid. I en vanlig høymesse synges som oftest 4 salmer: en inngangssalme, salme under offertorium, etter kommunionen og endelig en slutningssalme.
Messen innledes med syndsbekjennelse og Kyrie eleison, så synges lovprisningshymnen Gloria fulgt av prestens kirkebønn. Deretter følger epistellesningene med en Davidssalme som mellomvers, så lesningen av det hellige Evangelium og en preken. Etter prekenen synger alle trosbekjennelsen, Credo, og så følger menighetens forbønner, samt evt. Kunngjøringer. Under offertoriet gjøres alteret klart, og etter noen bønner under frembærelsen av vin og brød begynner selve Den eukaristiske bønn, eller kanonbønnen. Presten synger prefasjonen, menigheten Sanctus, og så følger resten av kanon som altså rommer selve forvandlingen av brød og vin til Herrens legeme og blod. Etter kanonbønnen kommer kommunionsritusen som begynner med Fadervår og en bønn om fred, den går så over i fredshilsenen. Så synges Agnus Dei og deretter holder presten brødet opp for folket og sier: ”Se Guds lam” etc., og folket svarer med en syndbekjennelse: ”Herre jeg er ikke verdig” etc.
Etter utdelingen av kommunion, i Bergen som oftest bare under brødets skikkelse, ryddes alteret og presten ber så slutningsbønnen. Messen slutter med velsignelsen og bortsendelse.
I og ved messen bygges Kirkens opp, her samles fellesskapet av troende – hvilket også betyr fellesskapet av de som har samme tro - her får den sitt liv. Messen er Kirkens og det kirkelige fellesskapets hjerte. Når presten til sist har velsignet Guds folk, synger diakonen ”Ite, missa est”, det betyr: Gå, for dere er nå Herrens utsendinger, gå ut og gjør alle folkeslag til hans disipler. Styrket ved messen, og ved mottakelsen av ham selv i brødets skikkelse sendes de troende ut i verden for å forkynne evangeliet i ord og gjerning og derved forvandle hver dag til gudstjeneste.
Til toppen av siden
Henrik, diakon |